Jeg fikk klappet på skuldra i tet av Odd-Bjørn Hjelmeset på søndagens verdenscupstafett.
De to viktige åpningshelgene er unnagjort, nasjonal og internasjonalt. For en løper utenfor landslag, er disse to helgene nesten sesongens viktigste. I hvert fall når en har ambisjoner om å være med i diskusjonen om en plass på OL laget i februar.
At jeg av de to helgene skulle ende opp med best resultat på verdenscuphelga, var vel i grunnen ganske overraskende. Det er utrolig godt å kunne hevde seg internasjonalt igjen! Det har vært en drøm for meg i mange år, å kunne komme tilbake på dette nivået.
Søndagens stafettetappe ble en vanskelig oppgave for meg. Instruksen på løpermøtet med det norske 1. og 2. laget kvelden før, var at Norge skulle vinne stafetten. Jeg fikk klappet på skuldra i tet, og hadde Ronny Hafsås på det norske førstelaget , en finne, to russere, en tysker og en canadier på slep. Jeg har gått stafetter mot de russiske gutta før, og visste at både Legkov og Shiriaiev er kapable til å sette opp en vannvittig fart i fra start.
Jeg visste at det kom til å være blytungt å ligge i front på det tunge føret i uoppgåtte spor. Jeg visste at den farten jeg startet med ikke kunne holde til veksling. MEN, jeg ville ikke har flere lag opp til pulja bakfra, jeg ville ikke at russerne skulle stikke, og jeg ville ikke at Ronny på førstelaget skulle behøve å dra.
Resultatet vart som det måtte bli, at jeg sprakk de siste tre kilometrene og ga bort 42.sek til teten. Ronny var misfornøyd med min innsats, og meinte jeg hadde gått alt for fort i fra start. Jeg var overbevist om at det var betydelig lettere å gå bak, slik at farten ikke burde være et problem for noen av de som hang på slep. Jeg burde kanskje gått roligere ut, da kunne kanskje både jeg og Ronny hengt bedre med mot slutten av etappen.
Etterpåklokskapen er den beste, men der og da gjorde jeg det jeg følte var riktig med tanke på at Norge skulle vinne stafetten. Hadde noen gitt meg et signal om at Ronny sleit med farten, skulle jeg selvfølgelig roet noe ned. Gjort er gjort! Det var vel ingen god søknad for min del om å kjempe om et 3.etappe på OL stafetten, men forhåpentlig kan tankene bak løpsgjennomføringen min bedre bildet noe. I OL er det bare ett norskt lag til start, da er det litt lettere å disponere kloke løp.
Neste steg på vegen mot Vancouver blir forhåpentligvis nytt verdenscuprenn i Davos, om jeg får lov å bli med…
Resultater wc stafett Beitostølen HER.
teamGaustad Blog 